Av Ingebjørg M. Lyster
Med 18 års fartstid i Globalskolen kan vi trygt kalle Liv Berit en av veteranene våre. De fleste av disse årene har hun vært i ungdomsskolen.
–En god dag på jobb er en dag hvor jeg ble ferdig med alle vurderingene til elevene mine, sier hun, typisk nok. Etter jobb har målet vært å nå toppen, bokstavelig talt.
–Jeg har holdt på med toppturer i årevis, forteller hun og nevner Stolzekleiven opp 18 ganger i tillegg til en rekke andre løp, blant annet fem halvmaratonløp.
–Hva er det med toppturer? Er det det å nå toppen som driver deg? Er det utsikten?
–Nei, det er også rekreasjonen underveis. Det ligger mange bekymringer bak buskene i fjellene her i Hyllestad. De har jeg kastet av meg mens jeg løp. Når jeg når toppen, har jeg fått et annet fokus på mange ting. Det er det samme med å bade i sjøen året rundt.
Når vi ber Liv Berit fortelle om det beste med jobben hun nå snart forlater, tar hun fram alle vestlendingers favorittadjektiv – kjekt, et særdeles romslig ord som rommer alt som er godt.
– Det har vært ei verdifull og lærerik tid i møte med kjekke ungdommer og kjekke kollegaer, smiler hun og bekrefter at hun alltid har vært målbevisst på elevenes vegne. –Målet har alltid vært at eleven skal bli flinkere. Noen ganger har jeg kanskje hatt større ambisjoner enn eleven selv.
–Hvilke planer har du for pensjonisttilværelsen?
–Jeg skal gjøre akkurat det samme som før, unntatt å undervise. Stelle i hagen og kose meg med alt som gror, reise, besøke slektninger, bade og bestige topper. Og så skal jeg rydde huset vårt, ler hun før hun umiddelbart korrigerer det målet: – I hvert fall arbeidsrommet mitt.
